Vi hadde en aldri så liten høytrykks bølge inn over vestlandet rundt 17 mai. Så 16 mai var jeg ute en kjapp tur på kvelden bare for å teste en ny line, det resulterte i årets første havabbor i 2019, derfor jeg bestemte meg for å ta med kollega Phillip på tur et par dager seinere for å se om han kunne få lurt opp en abbor også.

19 mai dro vi til et område hvor jeg i fjor observerte de største abborene jeg har sett så langt, vi snakker flere fisk på opp mot meteren. Vi kom inn til plassen omtrent en time før full flo, og så endel fisk langt inne på grunt vann når vi rigget stengene, det var horngjel, sjøørret og makrell som viste seg i overflaten. Jeg rigget opp 9′ klasse 7 med Vibe 85+ synk 3, og en rød/hvit clouser, tilsvarende oppsett som jeg hadde fanget på et par dager tidligere.

Phillip startet nærmest hvor vi hadde sett mest aktivitet fra bilen, han hadde flere sjøørret etter på de første kastene, jeg gikk litt videre ut der hvor dypkanten og marbakken er litt tettere på land. På slike områder kommer Vibe linen virkelig til sin rett, der man kan kaste ut mot dypere vann og la fluen komme ned på 2-3 m dyp før man fisker den opp langs marbakken igjen. Havabboren går jo veldig ofte langs marbakkene, som ørreten, men er om mulig enda mer lettskremt på nedlegg av flue og flueline. Av den grunn så liker jeg best å kaste mer rett ut, for å forstyrre minst mulig vann over selve marbakken, i motsetning til sjøørret fiske hvor jeg oftere kaster mer skrått på land og fisker mer langs marbakkene. En line med synkende tupp og flyteline innerst er helt genialt på fisk som er lettskremt, den litt tyngre synkende delen av linen lander godt ute i dypet, mens den flytende delen lander mye lettere inne på kantene, dette forstyrrer mindre og skremmer færre fisk som går langs marbakken og jakter. I tillegg kan man stå litt lengre fra selve dypkanten uten å dra fluene i bunn på hvert eneste kast, noe som desverre kan være et problem med en hel synkeline om man står innpå grunnen og fisker opp marbakken.

Etter en halvtimes fiske har vi fortsatt ikke sett noen havabbor, da dukker det som vanlig opp spørsmål om fisken er der i det hele tatt, hvor dypt de går, om de jakter eller bare «loker» rundt som de så ofte gjør. Jeg varierer derfor hastighet på inntrekk og fisker forskjellige dybder omtrent på hvert kast til jeg har en eller annen indikasjon eller observasjon å gå etter. Plutselig skimter jeg en enorm hale 7-8 meter skrått ut til høyre. Klarer først ikke å se hele fisken, og tenker at ut i fra størrelsen på halen så må det være en laks, når bølgen bryter med riktig vinkel ser jeg hele fisken, en sinnsykt stor havabbor som svømmer på ca halvannen meters dybde rett over marbakken. Den kommer inn fra min høyre side så jeg legger et relativt kort kast ut ca 10 meter ut skrått til venstre, med god avstand fra fisken for ikke å skremme den. Venter tre sekunder før jeg starter lange rolige inntrekk, når jeg begynner å se fluen noen meter fra meg ser jeg at abboren er etter, helt oppi fluen så følger den etter helt inn til stangtuppen, 80-90 cm lang abbor, den ville jo ikke ta og forsvinner bare ut igjen i dypet. Jeg får jo fullstendig skjelven, men vet hvertfall nå at de er der og fortsetter å kaste. Ny følgefisk bare et par minutter seinere, mye mindre fisk, kanskje like i underkant av 2 kilo. Siden den heller ikke ville ha fluen min, så bytter jeg fra rød/hvit clouser til en grønn/hvit med chartreuse Ripple Ice Fibers som mellomvinge (på bildet over).  Fem minutter med ny  flue går før det kommer enda en  fin følgefisk stupende etter fluen fra marbakken, jeg øker tempoet litt før jeg bråstopper med bare fortom igjen utenfor stangtuppen, abboren svømmer rett på fluen og innhalerer,  fluen går så langt inn i kjeften på den at tilslag blir unødvending, bare løfter stangen og fast fisk.

Kampen varer kanskje i 6-7 minutter, hvertfall lenge nok til at Phillip rekker å komme på plass. Aldri noe stor dramatikk underveis i kampen, fisken er sterk for all del, men en ørret på samme størrelse ville gjort vesentlig mer ut av seg. En nydelig fisk som måler hele 72 cm, en veldig fin opplevelse å få dele sammen med en fiskekamerat.

Jeg valgte å ta fire skjell fra denne fisken, fordi jeg av nysgjerrighet vil vite mer om den og stammene vi har her i Vest-Norge. Skjellene ble sendt til Thrond Oddvar Haugen, fiske professor ved Norwegian University of Life Sciences, som forsker på den norske havabboren. Han kunne så fortelle meg historikken til akkurat denne havabboren. Den var 13 år gammel, en av de eldste fiskene han har vært med på å aldersbestemme. Fisken hadde sin første gyting som 6-åring omlag 55cm lang.

Utrolig spennende å få disse svarene i retur. For å være ærlig ble jeg veldig overrasket over svarene jeg fikk, og det som overrasket mest var faktisk alderen. Etter hva jeg har hørt og lest om norske havabborer så tar det normalt sett 6-9 år for dem å nå en kilo i vekt, jeg hadde derfor forventet at denne fisken var enda eldre for å kunne bli hele 72 cm lang. Kanskje det er noe spesielt enten med forhold eller med havabborene i nettopp våre fjorder som gjør at de har såpass høy vekst før første gyting (55cm på denne fisken), ikke vet jeg og ikke har jeg grunnlag for å komme med noen konklusjon heller. Spennende er det uansett, og jeg kommer til å sende inn flere skjellprøver til Thrond O Haugen i fremtiden.

Mange som flirer av størrelsen på håven min, men jeg mener det er langt mer forsvarlig med en stor håv på ryggen om man ønsker å sette tilbake storfisk etter en kamp. Det er viktig at det er plass til hele fisken i håven, så den kan ligge riktig uten press på ryggrad, hale osv. Det er også lettere å behandle fisken, måling og fjerning av flue, alt går fortere og enklere med mindre stress på fisken. Denne svømte selvsagt veldig fint tilbake etter å ha bidratt med fire skjell i forskningens navn.